Sommeren 2011 kommer nok ikke til å gå i glemmeboka med det første. For det lille landet vårt har hendelsene den 22. juli brent seg inn i hukommelsen.
Jeg var en tur i Oslo med en venninne den 29. juli og stemningen i byen var helt merkelig. En stillhet som jeg aldri før har opplevd. Ved sperringene hvisket alle til hverandre. Jeg tror ikke jeg klarte å fatte hva som var skjedd før jeg så et kontorvindu bak sperringene. Vindusruten var borte og innenfor kunne jeg se en oppslagstavle med de typiske takkekortene som blafret i vinden. Da ble alt så virkelig. På dette kontoret har noen sittet og jobbet i tiden før bomben smalt.
Det var blomster overalt i byen. På alle statuer, fontener og mange andre steder. Et utblåst butikkvindu var gjort om til denne flotte minneveggen.
Foran domkirken var blomsterhavet helt uvirkelig. Her ble vi stående en stund i stillhet. Det som er skjedd er så tragisk - reaksjonen fra folket så flott!
På denne dagen, en uke etter hendelsene skinte solen. Etter en uke med regn var dette en påminnelse om at livet går videre. Rett rundt hjørnet fra domkirken var alt ved det vante. I Karl Johan spilte butikkene musikk ut mot gaten, gatemusikkanter og “statuer” var i full gang med dagens show og vi så smil og hørte latter. For oss var det liksom litt feil, men for våre barn og fremtidens skyld er det viktig å heve blikket og se fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar